Den eldgamle vitsen om jenta som hadde fått på seg parfyme for første gang, er vel kjent for de fleste. Så den skal jeg ikke ta.
Plutselig ble jeg bare litt opphengt i lukter. Og grunnen er at det kom en spesiell lukt inn på soverommet i natt. Det skal jeg komme tilbake til.
Så mangt her i verden (og livet?) er forbundet med lukt. I alle fall er det slik for meg. Den lukta som jeg antagelig har kjent lengst i livet, er lukta av fjøs og krøtter. Fra jeg var bittelita var jeg med i fjøset har jeg blitt fortalt, og for små jenter kan det siste fjøsstellet være litt seint. Det ble løst på følgende måte: Bjellekua, som kanskje hette Morlik, ble melket først, og det var en sindig dame som visste at etter melking var det tid for å slappe av. Dermed la hun seg ned, hentet opp en jort og satte i gang med å tygge. Og den vesle «budeia» som etter hvert ble trøtt, fant seg en god og myk plass på magen og i halsgropa hennes og der sovnet hun fredelig. Da fjøsstellet var over tok de voksne og bar «småbudeia» inn, gjorde kveldsstell og puttet henne i en liten seng av svart smijern med store runde messingknopper på sengestolpene og røde sider (av papp, tror jeg).
Nei, kom ikke og fortell meg at kuer lukter vondt, slipper ut ekle gasser og raper og er ufine. Det er så totalt imot alle gode barndomsminner at jeg kjenner jeg reiser litt bust! Selvfølgelig vet jeg at jordbruk og fjøsstell i forrige århundre var noe helt annet en det er i dag, men det gidder jeg ikke å bry meg om. Jeg vil ha minnene mine i fred.
Å ja da. Jeg har flere minner som «duftmarkerer» barndommen min. Den dag i dag kan jeg ikke høre kjenningsmelodien til lørdagsbarnetimen (eksisterer den ennå, tro?) uten at en helt spesiell lukt kjennes i nesa. Og jeg kan se for meg et bilde så tydelig som om jeg skulle være der: Broren min og jeg sitter oppå kjøkkenbenken – som ikke var annet enn et skap med to rom og litt «arbeidsflate» på toppen. Jeg tror det var alt av skapplass på det kjøkkenet. – Så der satt vi, broren min og jeg. Lenge før begrepet lørdagsgodt var oppfunnet, men glade og fornøyde likevel, for på ei hylle over kjøkkenbenken sto radioen hvor den nevnte kjenningsmelodien strømmet ut i den gamle tømmerstua. Så hva er lukta som henger sammen med dette bildet? Jo, i det samme kjøkkenet, samtidig, på alle fire ligger mamma og skurer og skurer på et nedslitt tregolv, og lukta av grønnsåpe – som utrolig nok allerede var oppfunnet i min barndom – og vått, hvitskurt tre, var så usannsynlig god at jeg kan kjenne den ennå. Og når det skulle bli riktig stor helg, så hentet hun einerbar og strødde litt utover gulvet. Barnålene som etter hvert ble most under harde skosåler ga fra seg ei lukt som blandet seg med «lørdagslukta» og paradis på jord var der og da!
Og så var det den lukta som kom inn gjennom vinduet i natt, da. Ja, for selv om det ligger en hund ved enden av senga, så var det ikke han som var årsaken. Det var noe som skjedde utenfor huset. Og siden jeg ligger med åpent vindu, så kom lukta helt inn. Det luktet rå jord, litt regn og råte, og det var «krydret» med noe jeg ikke vet hva er . Om det var en vond og ekkel lukt? Nei, langt ifra, og tvert i mot. Selv om det ikke var mulig å skille på alle elementene i odøren, så visste jeg straks jeg våknet hva det var: Det var VÅR. Vårregnet kom i natt, og det gjorde all mulig forskjell. Fra å være bare søle og slaps i snøsmeltinga, var det plutselig håp om at «nytt liv av daude gror». Ja, kan man ikke bli litt nasjonalromantisk av mindre? Mai måned har vært her en stund, og mange plasser i landet har
man begynt å glede seg over sommertemperaturer og spirer av mange slag som kommer opp av bakken. Slik er det ikke her hos oss. Men ingen steder er våren så intenst merkbar heller, som den er her. Fuglene spiller om kapp, det skvatrer og kvitrer og piper overalt, og bekken som renner over tomta er kommet i stemmeskiftet. Tilsammen et nydelig syngende bakteppe til vedens beste lukt. Lukta av VÅR.
