Noe av det mest magiske i denne verden tror jeg må være språk. Som de eneste (?) vesener på kloden, har vi en kode som vi gjør oss forstått med, til hverandre. I stedet for å ty til mer primitive måter (slåsskamper og 
slikt) å meddele oss på, kan vi gi hverandre ganske presise meldinger og tilsvar så snart vi har behov for det, og vi trenger heller ikke å turne i gardinstenger og lignende for at de som mottar budskapet skal fatte at nå er det alvor. Det er vel det som kalles sivilisert kommunikasjon.
Selvfølgelig har vi mange måter å bruke språket på. «Språk er en maktfaktor» har jeg hørt, og bare det faktum 
at vi i vokabularet vårt har et ord som «språkbruk» antyder at det finnes både gode og dårlige måter å bruke språket på. De fleste har kanskje hørt, eller gitt tilbakemeldinger på uønsket språkbruk. Så da er kanskje det å bruke språket rett, en kunstform? Det er bare å lese noen bøker av ulike forfattere, så vil man nok være enig i det.
Og dessuten er det interessant at språket vårt er en del av vår identitet. Og dermed begynner også problemene. For vi kan ikke ubegrenset kommunisere med hvem som helst. Det finnes sterke begrensninger, og ingen er vel overrasket over det. Det er synd, for det ville nok vært veldig artig å utveksle tanker og meninger med et bredt utvalg individer som bor på denne planeten. Men det er dessverre umulig. Og grunnen er nettopp den vidunderlige greia som kalles språk. Det er nemlig ikke felles for alle innvånere her på kloden. Mitt språk er rett og slett helt uforståelig for noen andre, akkurat som jeg ikke skjønner et kvekk av deres språk. Jaja, sånn er det sier du, men hør: Det blir verre! Bare innenfor vårt eget lands grenser eksisterer det
så store varianter av språk at mange har problemer med å forstå eller gjøre seg forstått. Ja, jeg snakker også om dialekter, og i særdeleshet tenker jeg selvfølgelig på min egen. Jeg er med i en Facebook-gruppe hvor det er gått sport i det å finne fram, og minne hverandre på gode, og noen ganger gamle, ord og uttrykk fra området her, som kanskje noen har glemt, eller enda verre: aldri har hørt. For det er dessverre en realitet at dialekter utvannes fortere og fortere i våre dager, og etter min mening gjør det oss litt fattigere på både kultur og identitet. Men altså – nå tenkte jeg å gi en honnør til alle som tar vare på, og bruker, dialekten sin. Og ettersom jeg vet mest om mitt eget område, så blir det til sambygdinger rosen skal gå.
Det er ikke til å unngå at dialekt skaper litt moro i blant. Noen gamle uttrykk og vendinger høres særdeles merkelig ut for moderne unge mennesker som nesten ikke har en dialekt en gang. Og sjøl om jeg etter hvert er blitt en gammel dame som har hørt mange ord og begreper, så må jeg til stå at jeg morer meg iblant, jeg også. For jammen sier vi mye rart! Hva tenker du for eksempel om at da man hadde krøtter, og gikk for å stelle i fjøset, så var det den yngste fjøsrøkteren (meg) som fikk i oppdrag å «pynte». Det er ikke sikkert at du gjetter hva oppdraget gikk ut på, men det var ikke så lekkert som det kunne høres ut. Det handlet nemlig om å fjerne etterlatenskapen etter kyrne, og det ble brukt en treskyffel, i alle fall hjemme hos meg, til å skyve elendigheta ned i luker i golvet, slik at alt sammen ble liggende i møkk-kjelleren og vente på våren da det skulle spres ut på jordene som – ja, nettopp gjødsel.
Tre-skyffelen hadde forresten et navn, Den også. Det var ei «Ruku». Det er neppe mange unge tryslinger i dag som ville visst hva de skulle hente hvis man ba dem å hente rukua. Ikke så rart, det da. For det er jo nesten ikke krøtter igjen i området her. Og da er det klart at alle ord og begreper i språket som er knyttet til fjøs og krøtterstell, forsvinner. Det kan man ikke klandre noen for.
Det er forresten ikke bare i dialekter man sier mye rart. I hele landet snakker man for eksempel om snørydding! Hva er nå det for en aktivitet? Greit nok at det kommer alt for mye av det slaget i blant. I alle fall på gårdspla
sser og i innkjøringer, men hvem i all verden gidder å tenke på å RYDDE snø? Når jeg rydder, så sorterer jeg. Noe skal jeg kaste og noe skal jeg ta vare på. Sånn er det ikke med snøen. Den snøen som jeg må flytte på, er overflødig. Jeg trenger den ikke. Ikke der den ligger og ikke noe annet sted heller, for det er like mye over alt! Jeg for min del vil nok helst bare bli kvitt snøen fortest mulig og på enkleste måte. Vil jeg gå på ski, så skal ikke det skje på gårdsplassen eller i innkjøringa! Nå merker jeg at jeg er i stand til å hisse meg opp over snømengder og denslags, og det midt i vårens/sommerens aller fineste dager. Det er kanskje et signal om at jeg må tenke litt på språkbruk og ikke la humøret overta for fullt. Kanskje det er på sin plass å innrømme at jeg til og med er litt glad i vinteren. Men altså ikke i å rydde snø! Men det lytt vi nok drive med lell, i harde eninga, hørr enda vinter.
